The Motivational-Speaker Smackdown

Jock Elliott gikk i møterommet til Bally's Hotel i Las Vegas. Sekstifire år gammel, med sølvbart og milde trekk, fløy Elliott inn en uke før fra Brisbane, Australia. Jetlag hadde gått ut, men klokken var 06.10, og han hadde bare drukket én kopp kaffe – i en papirkopp ikke mindre. Jeg hater kaffe i papirkopper, sa han. Det er forferdelig. Så usivilisert.

Om to timer ville Elliott nok en gang prøve å vinne World Championship of Public Speaking, sponset av en gruppe kaltToastmasters International. Elliott, en Toastie siden 1975, hadde tapt i finalen seks ganger tidligere. Hans første nederlag skjedde i 1990, i Dallas, hvor han snakket om John F. Kennedy. Senere bemerket han at det kan ha fungert bedre i en annen by. I 1994 ble talen hans kalt Que Sera. Det begynte: Da jeg bare var en liten gutt spurte jeg moren min, hva skal jeg bli? Blir jeg kjekk? Blir jeg rik? Her er hva hun sa til meg. Hun sa nei.

Elliott, som sa opp salgsjobben for 13 år siden og siden den gang har forsøkt å tjene til livets opphold utelukkende som foredragsholder, var også finalist i 2006. I en ellers sterk tale om sin gravide bestemors heroiske innsats for å overleve en buskbrann i Tasmania, han gjorde den feilen å si ordene to fete damer. Det var en slags blandet tannsuging som gikk gjennom publikum, sa han.

I morges kartla Elliott konkurransen mens de øvde på rutinene sine. På scenen jogget Scott Pritchard på plass, pesende med armene utstrakt, bønnfalt 2000 tomme seter med en skremmende stemme, hva gjør du (pause) når du forfølger drømmen din (pause, pust) og du står overfor motgang?

Olivia Schofield, fire meter unna, men tilsynelatende uvitende om Pritchard, strakte seg etter en sak dekket med svart fløyelsstoff. Hun løftet lurt på stoffet for å avsløre en bamse. Det var Rodrick, den lille fyren som hjalp henne med å komme over barndomsproblemet med bokstaven R. (talen hennes heter Wodwick.) Hun så i det fjerne over setene, med skjelvende stemme, og spurte den imaginære menneskemengden som skulle være : Er det noe som begrenser deg? Markerer du deg som mislykket?

Bilde

Taler er en alvorlig sak for denne mengden. Noen av deltakerne var en gang ute av stand til å henvende seg til fremmede. I dag søker de fleste karrierer innen motiverende tale. Og på mesterskapet ble de bedømt på innhold, klarhet, humor, kroppsspråk og retorisk dynamikk av Toastmaster-lysmenn. Premien: bare et trofé og en tittel. Ingen penger.

Klokken 08.00 samlet publikum, en forsamling av Toastmasters fra mer enn 50 land, seg i arrangementsrommet for å se konkurransen. På publikumsnivå, første rad, scene til høyre, gikk et stopplys fra grønt til gult til rødt. På minutt 5 ble det grønt; 6 til 7, gul. På rødt hadde en høyttaler 30 sekunder på seg til å skru ned. Schofield (og Rodrick) fremkalte enorme latter ved å imitere hennes R-utfordrede jeg på en audition for Cats og sang hennes versjon av Queen's We Will Wock You. Men hun gikk 15 sekunder for lenge og ble diskvalifisert.

Da det var Elliotts tur, følte han seg bra med oddsen for å vinne. Talen han skulle holde, Just So Lucky, var en omarbeiding av en han først skrev i 1993. Siden den gang har han endret den 26 ganger. Mens de andre talene stolte på rekvisitter og histrionics, var Elliotts mye roligere. Jeg var veldig bevisst på at stilen, den fysiske stillheten og vokale stillheten, ville være i strid med de andre, og det ville enten virke for eller mot meg. Imidlertid sa han: Talen var verdt å gjøre og budskapet verdt å si. Dessuten er jeg lei av det blodige Barnum og Bailey-sirkuset.

Elliott tok plass på scenen, tærne helt opp mot kanten. Hvis jeg ble med på Twitter eller Facebook, begynte han, jeg kunne ha hundrevis av splitter nye venner. Men hvor mange av dem ville rullet ut av sengen klokken 3 om morgenen og komme meg til unnsetning? Elliott snakket med 102 ord i minuttet, noe som ga lengre pauser enn normalt for det større rommet enn normalt. Han snakket lenge om kjærligheten han har til sin kone, som han møtte på Toastmasters og giftet seg med i en alder av 42.

Deretter ba han tilhørerne om å vurdere sine egne kjære. Føl varmen deres, kjenn vennskapet deres, kjenn båndene som binder. Og hvis vi setter pris på disse båndene - lyset hans ble rødt - vil vi ha all lykken vi noen gang trenger. (Pause.) Og vi trenger ikke Facebook!

Applausen ble fulgt, i henhold til konkurransereglene, av flere øyeblikks stillhet for dommerne for å fullføre sine opptellinger. Elliott hadde vunnet og ble kalt opp for å holde en takketale. Ikke noe problem, sa han. Jeg hadde bare lekt med det i hodet mitt i omtrent 40 år. Etterpå dro han tilbake til grøntrommet for et øyeblikk alene. Jeg gråt litt, sa han. Jeg tenkte bare: For en velsignet lettelse. Jeg har ikke bjeffet opp feil tre.