Spørsmål: Siden 1968 har du inkludert ''Candid Camera''-episoder i introduksjonspsykologi-kurset ditt på Cornell. Hvorfor?
Jeg lette etter illustrerende eksempler på menneskelig atferd som ville forsterke empiriske forskningsfunn. Funt har aldri gått inn for å være vitenskapsmann, men han hadde en fantastisk måte å gjøre de samme typene situasjonelle eksperimenter som profesjonelle psykologer gjør.
Hvilke episoder har du brukt? Kan du beskrive en sekvens og dens større psykologiske kontekst?
Jeg tror ''Face the Rear'' er min aller favoritt. Et skipsobjekt går inn i en heis og vender mot fronten av bilen. De neste tre personene som kommer inn i heisen, uten at fartøyet er kjent med det, er ''Candid Camera''-konfødererte, og de vender alle bakover. Innen den tredje personen kommer inn, føler disse skipsobjektene et slikt press at de snur seg. De er veldig ubehagelige, men likevel tilpasser de seg.
Og hva illustrerer det?
Konformitetsatferd, gruppepress -- at det ofte bare kreves at et enkelt flertall av mennesker gjør noe for å få andre til å falle i kø, selv om det ikke gir mening.
Hva er en annen ''Candid Camera''-episode du bruker?
En film jeg bruker heter ''Sorte firkanter''. Det er svarte og hvite fliser på gulvet i et renseri. Et skilt på døren sier: ''I dag er det onsdag, vær så snill å gå bare på de svarte rutene.'' Du vil ha folk som kommer inn i butikken, og det er som brikker. De bare gjør det!
TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:
Hva forteller det oss om oss selv?
At vi blindt følger all slags autoritet. Vi er betinget fra det øyeblikket vi begynner å snakke: adlyd mamma, adlyd pappa, adlyd læreren din, kom i hæren, ikke sett spørsmålstegn ved autoritet, du kan bli skutt, du kan bli drept, ikke tenk, bare gjør det.
Hva skyldes da programmets enorme suksess hvis det viser oss i et så lite flatterende, feigt lys?
Noen mennesker er veldig sadistiske, og de sier: ''Å, det er flott!'' Andre mennesker er ukomfortable eller sinte, eller de avviser det som: ''Den dust gjør det? Jeg kan ikke tro den dust!'' Så problemet som vi demonstrerer her er at for mange mennesker, når det kommer til å analysere andres atferd, tilskriver årsakene til personlighetsvariabler og ikke til kraftige situasjonsvariabler. Funt viste – med eller uten å vite det – kraften i situasjonen.
Har du fortalt Funt om planene dine om å undervise på dette kurset?
Jeg skrev til Funt og sa: ''Jeg har denne timen, og jeg ønsker å gi den liv til den, og eksemplene dine er perfekte.'' Og jeg fikk tilbake et standardbrev som sa: Vi er overfylt med forespørsler, og vi bare kan ikke gjøre det. Men nederst var det en lapp som sa: ''I ditt tilfelle skal jeg gjøre et unntak fordi jeg er medlem av klassen i 1934 på Cornell.'' Så jeg dro til Funts kontor, jeg vil aldri glem dette, og han sa: ''Vil 20 000 gjøre det?'' Jeg visste ikke om han snakket om minutter, fot med film, jeg ante ikke hva han snakket om. Så jeg sa ja.
Det er som en 'Candid Camera'-episode. Hvorfor ikke bare spørre ham?
Her var jeg en slags ny lærer, og han tilbød meg noe. Jeg ville ikke være overmodig. Så jeg bare følte: Uansett hva han snakker om, vil jeg si ja. Så, med den ultimate chutzpah, sa jeg: ''Vil du vurdere å komme bort til Cornell og snakke med klassen min?'' og med det fikk han søsteren sin på telefonen. ''Dorothy, hvordan gikk det med Cornell?''
Jeg tror hun sa at hun var Phi Beta Kappa. Han sa: ''Hvordan gjorde jeg det?'' Og hun sa: ''Jeg er overrasket over at du kom igjennom.''
Og han sa: ''Vel, gjett hvem av oss som er den første som ble invitert tilbake til en fornem forelesning!'' David Rakoff