For 1960-tallets hedonistiske babyboomer som ble tidlig i seng som foreldre på 80- og 90-tallet, danner arbeidet og livet til Shel Silverstein en banebrytende utviklingsramme. Dette skyldes delvis artistens tidlige satiriske materiale, som dukket opp i Playboy i løpet av dagene da det magasinet vurderte nesten skriftmessig status for kåte gutter på videregående skole.
Oppfinner av slike pre-postmoderne stifter som 'Teevee Jeebies', som han festet idiotiske bildetekster til stillbilder fra idiotiske, men populære TV-serier for, Silverstein var et enmanns-galt magasin for det svingende settet; ingen schlepper, han fikk jenta. Faktisk, med et åpent pass av sin stramme venn Hef, fikk han mange jenter, i hvert hjørne av verden. Det var med forventningsfull ærefrykt at den libidodrevne 16-åringen åpnet Playboy for å finne funksjoner som ''Silverstein in Paris'', fiffige reiseskildringer av onkel Shelbys siste superkule internasjonale capribukser, akkompagnert av hans minimalistiske, men svært kinetiske linje. tegninger. Minneverdig blant disse var ''Silverstein in a Nudist Camp'', der tegneserieskaperen forbløffende nok ble betalt penger for å henge rundt med nakne kvinner og gjøre lett av deres forkjærlighet for høye colonics.
En tegneserieskaper på samme måte som James Thurber og Jules Feiffer, Silverstein var helt klart en mann med et fast og vedvarende grep om nyhet. I beste forstand til den beatnik-jødiske tumleren, hadde han en evne. Medfødt kommersiell (som etterlot seg en eiendom verdt minst 20 millioner dollar), skrev han også mange sanger, og brukte svart-komisk toppspin på Johnny Cashs ''A Boy Named Sue'' og på ''The Cover of the Rolling Stone'' fra udødelige Dr. Hook sangbok.
Et tydelig mørke rant gjennom mye av dikterens luftige livsglede. ''The Giving Tree,'' historien om et kjærlig tre som villig gir fra seg all sin frukt til en stadig mer krevende liten gutt inntil det ikke er annet enn en døende stubbe, utløste mye kontrovers. Mens noen så boken som en hyllest til kraften i ubetinget kjærlighet, klaget konservative kritikere på at treets tilsynelatende uselviskhet var en metafor for det liberale samfunnets manglende evne til å si nei. Uansett, for en som vokste opp med fantasier drevet av onkel Shelbys ribbalde bedrifter og nå finner seg selv ambivalent å gli dypere inn i middelalderen, er det noe å tenke på når man leser disse godnatthistoriene.
Mange flere bind av ''Gåsehud'' kan bli spydd ut hver dag, men den vemodige poesien til ''Where the Sidewalk Ends'' beholder standhaftig torv på preteen-bokhyller. Det er ganske mye tankeveksten for den fortsatt kåte eks-Playboy-fanen, nå plaget forelder, som igjen finner seg selv i å bla gjennom Silversteins oeuvre før sengetid, og leser dikt som 'Krokodillens tannpine' for avkom som aldri virker helt søvnige nok.