Hva kaller du noen som kontinuerlig legger nesen på slipesteinen, unngår distraksjonene fra moro og spill og ellers sysler med de pengene som gjør Jack til en kjedelig gutt?
En arbeidsnarkoman, selvfølgelig. Men hva kalte vi den avhengigheten av å jobbe -- den tvangsmessige tilknytningen til lange timer og kofferter frivillig fylt med lekser -- før Wayne E. Oates, i et utbrudd av språklig innovasjon i 1968, ga tittelen en artikkel i et pastoralt magasin, '' Om å være 'arbeidsholic'''?
Vi hadde ikke ord for det. Språket led av et gapende hull. Franskmennene hadde bourreau de travail, ''arbeidsslakter'', men ikke før denne sørlige baptistpastoren fra Louisville, Ky., kom opp med sin mynt, kunne engelsktalende uttrykke seg kortfattet. ''Jeg har kalt denne avhengigheten av meg selv og mine medministere som arbeidsnarkoman,'' skrev Oates, og definerte senere begrepet sitt som ''tvangen eller det ukontrollerbare behovet for å jobbe ustanselig.''
Han baserte det åpenbart på alkoholiker. Ved å gjøre dette laget coiner et nytt suffiks av -oholic. Men spørsmålet om stavemåte oppstår: hvis suffikset er adoptert fra alkoholiker, hvorfor stavet ikke Oates ordet workoholic? Det var skrivemåten til en parallell formulering som ble vedtatt samme år for å beskrive de bittersøte sjelene som ikke kan klare seg uten en sjokoladefiks: sjokolade. Men choco lånte seg til -oholic; hvorfor foretrakk Oates ''a''?
Jeg kan ikke spørre ham fordi Wayne Oates var en av dem som døde det siste året, husket i historien ikke så mye for sine 57 bøker og hundrevis av publiserte artikler, men for hans ubestridte utsmykning av et nødvendig ord. Det er slik det går i ordet dodge; hvis du lager en god en, blir den hovedrollen i nekrologen din uansett hva du ellers gjorde.
Samme for Herbert Freudenberger, den eminente psykologen som døde forrige måned i New York. Ble han kjent for sitt arbeid med mennesker som mistet selvtillit, ble lei, motløse og slurvete? Eller for hans gratis klinikker for narkomane, eller for hans rettslige analyse av den morderiske Charles Manson? Nei. Overskriften i The New York Times lød ''Herbert Freudenberger, 73, Coiner of 'Burnout,' Is Dead.''
Han brukte først ordet som tittelen på en bok fra 1974, med undertittelen ''The High Cost of High Achievement'', som han skrev sammen med Geraldine Richelson, og definerte utbrenthet som ''utryddelsen av motivasjon eller insentiv, spesielt der ens hengivenhet til en årsak eller forhold ikke gir de ønskede resultater.'' I hjemlandet Tyskland, som han flyktet fra i 1938, er begrepet aus gebrant, bokstavelig talt utbrent.
Utbrenthet hadde vært en betegnelse på 1940-tallet for ''det plutselige tapet av kraft i en jet- eller rakettmotor.'' På 50-tallet hadde den i stor grad blitt erstattet av flameout, noe som ga Dr. Freudenberger en sjanse til å gi den et nytt liv med sin psykologiske føle. Selv om han ikke laget selve ordet, slik Mr. Oates gjorde med arbeidsnarkoman, ga han utbrenthet den betydningen det er kjent i dag.
En annen mann kjent for ordet handel døde i 1999. (Vi bruker ikke eufemismer som ''døde'' eller ''forlatt denne tåredalen''; når du dør i denne bransjen, dør du.) Han prøvde aldri. å utgi seg for å være en seriøs språkforsker eller leksikograf, men ordspillet hans gledet leserne, stimulerte interessen for ordenes verden og instruerte oss noen ganger med et lett vers.
Reklame- og promoteringsmannen Willard Espy er mest kjent for sine almanakker av ''Words at Play'', kompilert og utgitt på nytt av Merriam-Webster for seks måneder siden. Å ha det gøy med ord kan innebære kreative rim (''jeg kokker ikke med en østers'') og ikke-mynter (''familien min var en skribent masse''). Som spillere av Scrabble og arbeidere i kryssord vet, er spill en god måte å oppdage leksikografiens herligheter.
Min favoritt Espy-produksjon er ''To My Greek Mistress'', en merkelig ode. ''Alt du trenger for å lese av dette verset som om det var engelsk,'' bemerket han, ''er en vag erindring av det greske alfabetet.'' (Begynn med å huske at Y uttales ''psi'' og P uttales ''pai.'')
Med mange Y spiste jeg en P
At du hadde bakt, min kjære;
Denne torporen N jeg deg --
Jeg føler meg veldig sær.
O F O F på din P! -
Du D grusomt slag!
Din fryktelige P har gjort meg til C;
Tårene mine faller i en R.
Jeg ville ha en annen jente
Hvem bakte den P, jeg lover;
Men jeg M og M for deg,
Så syk som enhver ku.
Oversettelse for de som er stimulert til å friske opp gresk:
Med mange et (sukk) spiste jeg en (pai)
At du hadde bakt, min kjære;
Denne torporen (ny) (jeg skylder) deg -
Jeg føler meg veldig sær.
O (fie) O (fie) på din (pai)! -
Du (utdelte et) grusomt slag!
Din fryktelige (pai) har fått meg (gråte);
Tårene mine faller på rad.
Jeg ville ha (lammet) en annen jente
Hvem bakte den (pai), jeg lover;
Men fortsatt jeg (moo) og (moo) for deg,
Så syk som enhver ku.
Mot Millenarian
Om emnet gresk mynt og Espy-leken: hva skal vi kalle
en person som har levd i det andre tusenårsriket?
''Duomillenarian har feil konnotasjoner,'' svarer Frederic G. Cassidy, sjefredaktør for Dictionary of American Regional English, og ''Greek er uansett bedre som mer klassisk.'' Så med DAREs klassisist, George Goebel, den store leksikograf vendt fra latin til gresk: deutero betyr ''andre'' og chiliast refererer til det bibelske ''riket av tusen år''.
Altså, deuterochiliast, ''en person fra, eller noe som er karakteristisk for, det andre årtusenet.'' Slipp denne mynten i en samtale; se om det klirrer.