For et syn de var, de 22 unge afroamerikanske kunstnerne, forfatterne, journalistene og lærde som gikk om bord på den tyske dampbåten Europa 14. juni 1932 for et eventyr i Sovjetunionen. Fortsatt svimmel etter gallautsendingen kvelden før i Harlem, freste de rundt Brooklyn-brygga og ventet på Langston Hughes, som i siste liten løp opp landgangen med en skrivemaskin, Victrola og en boksfull Louis Armstrong-plater. De fleste av dem hadde aldri vært i utlandet, men nå var de på vei til Moskva for å lage ''Black and White'' en film om ''negerlivet'' i Amerika.
Sponset av en komité av fremtredende litterære radikaler – blant andre Malcolm Cowley, Whittaker Chambers og Waldo Frank – ble turen ledet av Louise Patterson, en voldsomt intelligent kvinne i sentrum av New Yorks afroamerikanske intellektuelle scene de siste dagene fra Harlem-renessansen. En grunnlegger av Friends of the Soviet Union, Patterson forvandlet hennes romslige Convent Avenue-leilighet til en venstreorientert salong, kalt Vanguard, for diskusjoner om den russiske revolusjonen og partiets holdning til ''neger-spørsmålet''.
Som mange intellektuelle fra depresjonstiden – svart og hvit – ble hun betatt av løftet om et samfunn der rasisme angivelig ble oppløst under revolusjonære forhold. En cum laude utdannet ved Berkeley med en grad i økonomi, hadde Patterson undervist ved flere høyskoler før hun kom til New York, hvor hun hjalp Hughes og Zora Neale Hurston, som skrev stykket ''Mule Bone'' Med sine litterære forbindelser og venstreorientert politikk, var hun det opplagte valget til å lede turen.
Da de ankom U.S.S.R. etter den beryktede Scottsboro Boys-rettsaken, ble medlemmene av gruppen behandlet som kjendiser. 'Uansett hvor vi går er vi omgitt av arbeidere, hilst og heiet,' skrev Patterson i et upublisert memoar. I Leningrad ble toget deres møtt av et brassband som spilte ''Internationale''. I Moskva tok en flåte av Lincolns og Buicks dem til det luksuriøse Grand Hotel. Busseter ble tømt for dem; de ville bli ført foran hver linje. ''For alle oss som opplevde diskriminering på grunn av farge i vårt eget land,'' skrev hun, ''var det merkelig å finne fargen vår som et hederstegn.'' Reisen fungerte som et slags vendepunkt for afrikanske. -Amerikanske intellektuelle, som gir konkrete bevis på en fullverdig internasjonal antirasistisk bevegelse som støttet deres kamp for verdighet og likhet i Amerika.
Filmen de hadde kommet for å lage var en annen sak. Den tyskfødte regissøren snakket verken russisk eller engelsk; hans eneste forrige film hadde vært en antiimperialistisk dokumentar, ''Strange Birds of Africa.'' Da prøvene begynte, ble han sjokkert da han fikk vite at hans ''skuespillere'' ikke hadde noen ytelseserfaring å snakke om. 'Europeere, så vel som amerikanere, ser ut til å være ofre for den gamle klisjeen som alle negre bare naturlig synger,' skrev Hughes i 'I Wonder as I Wander,' hans memoarer. ''Annet enn to eller tre, vi 22 som hadde kommet til Russland kunne knapt bære en melodi.''
Manuset var på samme måte feiloppfattet, og skildret en allianse av hvite nordlige proletarer og svarte stålarbeidere fra Alabama som går sammen i Birmingham for å bekjempe kapitalismen som ''brødre'' Hughes antydet at dette scenariet var langsøkt. ''Men det er godkjent av Komintern!'' svarte en sovjetisk byråkrat indignert.
''Black and White'' fikk etsende internasjonal dekning (''Negre på drift i 'Onkel Toms' russiske hytte'', sto det i en New York Herald Tribune-overskrift), og med kanselleringen delte gruppen seg i to. En anklaget sovjeterne for å ofre filmen for å vinne diplomatisk anerkjennelse fra USA, mens Pattersons gruppe insisterte på at filmen rett og slett hadde blitt offer for sine egne beste intensjoner - en følelse som ga henne nøktern ''Madame Moskva''.
Mot slutten av sommeren dro den desillusjonerte fraksjonen i et humør, mens de andre reiste gjennom Sentral-Asia, hvor de ble imponert over den opplyste behandlingen sovjeterne viste de mørkhudede minoritetene. Tre medlemmer av gruppen bosatte seg permanent i U.S.S.R. og Hughes fortsatte å turnere i ett år lenger. (''God morgen, revolusjon:/Du er den aller beste vennen/jeg noensinne har hatt...'' skrev han.) Patterson kom tilbake til New York den høsten for å ta seg av sin syke mor og tilbrakte resten av livet hennes arbeider for progressive, antirasistiske formål. 'Russland i dag er det eneste landet i verden som virkelig er egnet til å bo i,' sa hun til The New York Amsterdam News. ''Jeg ville bodd der når som helst fremfor Amerika.''